IR er kraftig, men ikke en mirakel kur. Begrensningene bestemmer hvordan du bruker IR-sensorer — Hvordan forsvare seg mot det:
- Ingen informasjon. En passiv IR-sensor måler kun retning (azimut/elevasjon). Avstand krever en laser-rangefinder, triangulering eller kinematisk rangering. For en brannkontroll løsning IR alene er ikke nok (Oppkjøp og sporing gjennom IR).
- Væravhengig. Regn, tåke, skyer, snø og høy fuktighet absorberer og spre IR sterkt. Området kan falle fra titalls kilometer (tørr, kald luft) til hundrevis av meter (nær tåke). Radar har mye mindre problemer med dette.
- Atmosfærisk demping og termisk kontrast. Utenfor nedbør: støv, røyk og varmeflimring (scintillasjon) nedgraderer bildet. Og et mål med samme temperatur som bakgrunnen (termisk crossover, spesielt rundt soloppgang/sett) forsvinner nesten.
- Mottiltak er relativt enkle. Flares (varm sham mål), IR-jammers (DIRCM: modulert laser som blinds eller vildleder søkeren), eksos kjøling og skjerming, IR-svakende maling og kamufler, og røyk gardiner med IR-aktive partikler.
- Sol- og miljørefleksjoner. Solen, solrefleksjonen på skyer eller vann og varme bakgrunner kan distrahere eldre søkere og mette sensorer.
- Avkjøling kreves for topp ytelse. Sensitive MWIR detektorer må kryogenisk avkjøles (~77 K); dette tar tid (kjøle ned), energi og vedlikehold. Ukjølte LWIR-sensorer er der, men mindre følsomme.
EW relevans
Duelllogikken: Fordi IR er passivt kan målet ikke høre det bli sett — Men IR-brukeren vet ikke om dens sensor har målet " fikset" uten sitt eget aktive trinn (laserområde). IR-søkeren ↔ flash/DIRCM-konkurransen er en klassisk EW-syklus: bedre frø (to-fargede, bildebehandling) mot bedre motsetninger.