§8.3 Oppkjøp og sporing

Etter deteksjon og identifikasjon må våpensystemet målrette målet Ta overDet kalles å ta over. måloppkjøp: Sporingssensoren er satt i riktig retning i retning av overvåkningsradaren (kuing), søker i et lite volum og låser på. Fra det øyeblikket begynner sporing: kontinuerlig måling og forutsi målposisjonen, nøyaktig nok til å etablere et våpen.

Sporing er mulig med radar (Målsporing etter radar: Målsporing radar til Teknikker av målsporingsradaren) eller passiv med IR/EO (Oppkjøp og sporing gjennom IR) — og moderne systemer kombinerer begge deler.

Målsporing etter radar: Målsporing radar

Den Målsporingsradar (TTR) er i alt motstykket til tidlig varsling radar — fordi jobben hans er reversert: ikke mange mål grovt, men ett mål (eller noen) ekstrem nøye følger.

TTR følger målet i tre dimensjoner samtidig med tre porter: en område gate (tid vinduet rundt forventet ekko), a vinkelspor (Antenna er fortsatt fokusert på målet, Teknikker av målsporingsradaren) og doppler radarer Velocity gate (filter rundt forventet dopplershift). Sporeren forutsier kontinuerlig hvor målet skal være og korrigerer forskjellen.

Teknikker av målsporingsradaren

Hvordan vet en TTR at målet ikke er akkurat i sentrum av sin bunt? — Og hvilken side å styre? For dette formål er det utviklet påfølgende generasjoner av vinkelsporingsteknikker:

Sequential kjærlighet / Lobe bryter

Pakken er alternativt satt til venstre/høyre (og over/nedenfor) i den forventede målretningen. Hvis ekkoet er sterkere i én posisjon enn i den andre, er målet fra sentrum og justerer radaren. Enkel, men langsom og følsom overfor mål hvis ekkostyrke svinger.

Konisk Scan

Bjelken roterer kontinuerlig i en kjegle rundt visjonen. Hvis målet er nøyaktig på aksen, er ekkoet konstant; hvis det er feil, vil ekkostyrken bølge med rotasjonen — fra fase og dybde av denne modulasjonen følger retning og størrelse av feil.

Konisk skanning var standard i tiår, men har en beryktet svakhet: målet kan måle skanningsfrekvensen (eller gjett) og modulere sitt eget ekko i samme rytme med en skam — invers gain jamming — Gjør radaren riktig feil måte og miste spor.

Monoplse

moderne standard. Antennen mottar hvert ekko samtidig i flere mat horn (vanligvis 4 kvadranter). Ved å danne sum- og forskjellssignaler (Σ og Δ) radarmåler fra en enkelt puls Hvor langt og til hvilken side målet er fra sentrum:

• Ingen scanning rytme → ingenting å spille med invers gevinst på: mye mer motstandsdyktig mot vinkel-deception.
• Vinkelfeil per puls → raske, nøyaktige spor, også på svingende mål.

Spor mens Scan (TWS) og faset rekkevidde sporing

TWS Ha en søkende radar følger: antennen fortsetter å skanne rundt, og programvaren bygger mellom "hits" ved spor fra mange mål samtidig. Mindre nøyaktig per mål enn en dedikert tracker, men målet merker ikke at det blir fulgt — Radaren fortsetter å se. Faserte tabeller (Antenna formerTil sluttfasen: Pakken hopper elektronisk mellom søkevolum og dusinvis av spormål, hundrevis av ganger i sekundet.

Oppkjøp og sporing gjennom IR

Du kan også følge uten å sende. En IR Tracker holde varmekontrasten til målet midt på feltet, med samme styrekrets som en radarsporer — Bare ekkoet her er målets egen stråling.

Former for implementering:

• IRST (Infrarød søk og spor): en passiv overvåking + sporingssensor på jagere og skip. Skanner horisonten, oppdager varme mål på titalls kilometer og bygger hjørnespor.
• EO/IR-direktører i luft- og kystforsvar: Et stabilisert kamerahode følger målet og styrer brannlinjen, ofte som stille backup av TTR.
• Seeker sporing i raketten selv: fra de roterende retikkelsøkere fra tidlige varmesøkere til moderne imaging-IR-søkere som gjenkjenner målet som et bilde og til og med gripe en bestemt del av det (Passiv homing).

Overveielsen av radarsporing er nøyaktig den passive/aktive balansen mellom Militære søknader i EMS og Infrarød:)

Derfor er moderne praksis: sensorfusjon. TTR gir rekkevidde og hastighet, IR / EO hodet leverer stille, jamming-ufølsomme hjørnespor; den ene mislykkes (jamming, igjen), den andre bærer sporet. For angriperen betyr det at det sjelden er nok å motvirke.